Minnene lever videre

Så lenge siden ett nytt innlegg! Fy skam seg!

Vet ikke helt hva jeg skal skrive om, men vil ha ett nytt innlegg for at det ikke skal bli helt uttørket her..

Skal se om jeg kan dele noen bilder kanskje..

Nei, jeg skal heller fortelle at jeg har fulgt min far til graven. Det var ikke uventet, men likevel trist. Det er jo ofte slik at de eldste blir litt tullerusk i hodet sitt, og det ble min far. Han hadde full kontroll på barndommen og ungdommen, men dagen i dag, eller rettere, dagen igår, hadde han ingen minner fra.
Jeg var ikke ofte på besøk de siste årene, mest pga at han ble så forvirret og sint når han ikke kjente meg igjen. Det var vondt å oppleve.
Jeg sendte ofte kort og blomster, og små album med bilder av ungene og ting vi opplevde, og dem likte han. Han sa til alle som ville høre at jeg hadde sendt ditt og datt, og husket meg godt da. Men ikke når jeg kom i person. Han så nok for seg en liten pike, ikke en voksen dame.

Vel, nå har han fått fred og ro, ingen smerter og ingen plager. Hvil i fred kjære Far!