Ja, elleve sekunder tar det før det kommer varmt vann i krana, hvis jeg setter den på fullt og teller.. Jeg liker ikke å vaske hender i kaldt vann.
Ellers savner jeg en hel del, noe er nok min egen feil, annet kan jeg sikkert skylde på livet generelt.
jeg savner gode venner, felles venner, og lysten til å leve, slik man bør leve livet.
Da jeg flyttet fra min avdøde husbond, sa en av mine venninner etter en tid:
Du har vokst fra oss... joda, sier det noe om dem eller meg?
Jeg holder meg mye for meg selv, har nok med mitt eget selskap, samtidig som jeg savner noen å være sammen med på et løst plan, noen å drikke vin med, gå tur med, drikke kaffe med osv osv.
Så leser jeg at om man bor rundt eller i Oslo, så får man hjelp til flytting, (:p) og man kan møtes på kaffe, man kan gå på spontanbesøk på pub og mye annet. Og jeg leser at om man bor der, så er man noen ganger like ensom som jeg føler meg her, så nytten er lik.
Jeg kan ta meg sammen og oppsøke de vennene jeg har, men jeg gjør det ikke. Hvorfor? nei se det vet jeg ikke, har ingenting å snakke med em om. De er låst i sine familier, vi snakker om det samme hver gang vi møtes, og ofte er det jeg som må gjennomgå en større runde spørsmål, som jeg ikke vil svare på.
De sier jeg ikke åpner meg for dem, men hvorfor skal jeg det? For å tilfredstille dem?
Og etter en annens innlegg her, har jeg kjent på at jeg også irriterer meg over "noen", selv om jeg kan syns det er ok og til og med glede meg til besøk, kommer irritasjonen nesten med en gang..
Bare småting, men det er der.
Og ja, jeg er i hodet mitt klar for å kutte ut, flytte bort, få fred og starte "på nytt", men har saker som gjør at jeg ikke kan det enda, jeg må være her en stund til. Og hva jeg skal gjøre når dagen kommer, det er jeg ikke sikker på.
Jeg kan drøme og ønske meg alt mulig, men når man ikke tror inderst inne, så skjer det ikke.. og når man skal ønske seg noe 2 år frem i tid, blir det en automatisk sperre som kommer opp.
Foreløpig har jeg satt livet på vent, jeg må få unna turen til pippippøyene først, så skal jeg vente på våren, og så skal jeg sikkert vente på sommeren, og så er jo høsten nydelig med sine fine farger og friske luft..
Og slik går livet, og snart må jeg ta en avgjørelse på "snart, senere" og det skremmer meg littegrann, samtidig som jeg ser frem til det.
I stdet for å ta tak her og nå, så finner jeg alle mulige grunner til å utsette, det finnes alltid en side på nett jeg bare må sjekke enda en gang, selv om jeg sjekket for to minutter siden, jeg skal bare jeg skal bare, skikkelig Albert Åberg!
Og Jeg vet at livet kan være flott, jeg nyter de små ting og hvert lyspunkt, hver solstråle, men det nytter ikke å sitte inne i stolen og tenke at jeg skal sette meg ut på benken NESTE gang det er sol, for i dag har jeg ikke "tid"...
Og om du gadd lese alt dette, er du god, og fikk du noe ut av det, er du mer enn god. :p
Fingrene løper noen ganger av seg selv..
Ellers savner jeg en hel del, noe er nok min egen feil, annet kan jeg sikkert skylde på livet generelt.
jeg savner gode venner, felles venner, og lysten til å leve, slik man bør leve livet.
Da jeg flyttet fra min avdøde husbond, sa en av mine venninner etter en tid:
Du har vokst fra oss... joda, sier det noe om dem eller meg?
Jeg holder meg mye for meg selv, har nok med mitt eget selskap, samtidig som jeg savner noen å være sammen med på et løst plan, noen å drikke vin med, gå tur med, drikke kaffe med osv osv.
Så leser jeg at om man bor rundt eller i Oslo, så får man hjelp til flytting, (:p) og man kan møtes på kaffe, man kan gå på spontanbesøk på pub og mye annet. Og jeg leser at om man bor der, så er man noen ganger like ensom som jeg føler meg her, så nytten er lik.
Jeg kan ta meg sammen og oppsøke de vennene jeg har, men jeg gjør det ikke. Hvorfor? nei se det vet jeg ikke, har ingenting å snakke med em om. De er låst i sine familier, vi snakker om det samme hver gang vi møtes, og ofte er det jeg som må gjennomgå en større runde spørsmål, som jeg ikke vil svare på.
De sier jeg ikke åpner meg for dem, men hvorfor skal jeg det? For å tilfredstille dem?
Og etter en annens innlegg her, har jeg kjent på at jeg også irriterer meg over "noen", selv om jeg kan syns det er ok og til og med glede meg til besøk, kommer irritasjonen nesten med en gang..
Bare småting, men det er der.
Og ja, jeg er i hodet mitt klar for å kutte ut, flytte bort, få fred og starte "på nytt", men har saker som gjør at jeg ikke kan det enda, jeg må være her en stund til. Og hva jeg skal gjøre når dagen kommer, det er jeg ikke sikker på.
Jeg kan drøme og ønske meg alt mulig, men når man ikke tror inderst inne, så skjer det ikke.. og når man skal ønske seg noe 2 år frem i tid, blir det en automatisk sperre som kommer opp.
Foreløpig har jeg satt livet på vent, jeg må få unna turen til pippippøyene først, så skal jeg vente på våren, og så skal jeg sikkert vente på sommeren, og så er jo høsten nydelig med sine fine farger og friske luft..
Og slik går livet, og snart må jeg ta en avgjørelse på "snart, senere" og det skremmer meg littegrann, samtidig som jeg ser frem til det.
I stdet for å ta tak her og nå, så finner jeg alle mulige grunner til å utsette, det finnes alltid en side på nett jeg bare må sjekke enda en gang, selv om jeg sjekket for to minutter siden, jeg skal bare jeg skal bare, skikkelig Albert Åberg!
Og Jeg vet at livet kan være flott, jeg nyter de små ting og hvert lyspunkt, hver solstråle, men det nytter ikke å sitte inne i stolen og tenke at jeg skal sette meg ut på benken NESTE gang det er sol, for i dag har jeg ikke "tid"...
Og om du gadd lese alt dette, er du god, og fikk du noe ut av det, er du mer enn god. :p
Fingrene løper noen ganger av seg selv..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar