Noen ganger ønsker jeg å leve i min egen boble, det er litt skummelt å tenke på. Kan gå i mine egne tanker og bare sose avsted. Men ett slikt liv ville ikke være riktig, jeg har tross alt familie å ta meg av og være sammen med. Unger som dog er snart voksne alle sammen, men de trenger meg i livet deres likevel.
Men noen ganger kommer altså tanken på å ikke ha ansvar for noen, og hvor det ikke er noen som forventer noe av meg. Da ser jeg selvsagt for meg et rolig liv, pent og rent og med naturen rett uten for døren. Muligens havet også, og kanskje noen få høner og grønsakshage.
Dette er noe jeg selvsagt kan ønske meg sammen med familien også, og de tankene er mye bedre. Jeg ville blitt svært ensom og innesluttet av å bare være alene. En grunn til at slike tanker dukker opp er at jeg er mye alene nå, jeg har vært for lenge syk, forlenge borte fra jobb og arbeidsliv, jeg blir litt asosial. Det er trist å kjenne på disse følelsene.
Jeg må bli flinkere til å ta kontakt, til å ikke føle at ingen liker meg, og tro på at jeg er verdt noe i kraft av meg selv.
Tror det er en naturlig del av det å være litt isolert. En blir mer og mer asosial jo mere alene man er. Dette er ting jeg har kjent mye på tidligere i livet. Selvsagt er det nok litt personlighet med i bildet her. Jeg trives jo for min del med å være litt alene noen ganger. Er ikke lett å ta det steget ut av boblen, men jeg håper du får det til *klem*
SvarSlett